Minepolitisk arbeid

Minepolitisk arbeid

I 1992 satte seks organisasjoner i gang den internasjonale minekampanjen ICBL, som skulle jobbe for å få til et internasjonalt forbud mot antipersonellminer. Fem år senere mottok koordinatoren Jody Williams og Tun Chanareth Nobels Fredspris i Oslo, bare dager etter at 122 stater hadde underskrevet forbudsavtalen i Ottawa. Kampen for et mineforbud er beviset på at folkelig mobilisering nytter. Nå gjelder det å sørge for at forbudet overholdes.

Minekampanjen ICBL ble startet av organisasjoner som på ulike måter hadde involvert seg i arbeid blant mineofre i Afrika og Asia. I land etter land som hadde opplevd kriger og konflikter, opplevde lokale og internasjonale organisasjoner at landminene var en trussel mot både enkeltmennesker og hele samfunn. Flyktninger som vendte hjem for å bygge opp en ny tilværelse etter krigen så venner og familie bli drept og lemlestet. Veier kunne ikke tas i bruk, forsyninger kom ikke fram, jorda lå brakk. Ingen fredelig tilværelse kunne bygges før minene var fjernet. På begynnelsen av 1990-tallet startet både FN og humanitære organisasjoner med å rydde miner. Men stadig flere innså det nytteløse i å rydde miner når stadig nye ble lagt ut.

Det var få internasjonale begrensinger på bruk av miner, og i de fleste tilfeller ble disse ikke fulgt. Miner var billige våpen som ble brukt til å terrorisere fiender og sivilbefolkning. De ble brukt i stort omfang i mange konflikter på alle kontinenter. Antipersonellminer var også et anerkjent våpen i alle land, og ble sett på av militære som helt nødvendige for krigføringen.

Internasjonale forhandlinger

På grunn av de store humanitære konsekvensene ble det i regi av FN ført internasjonale forhandlinger for å begrense bruken av miner. Men ettersom ingen av de store landene som USA, Russland og Kina egentlig var interesserte i å reelt begrense muligheten til å bruke landminer, trakk forhandlingene i langdrag.

I mellomtiden ble titusener av uskyldige sivile hvert eneste år rammet av miner og ueksplodert ammunisjon. Organisasjonene bak ICBL nektet å slå seg til ro med at de pågående forhandlingene kunne løse det humanitære problemet, et massemord i sakte film, som minene skapte, og sto på at den eneste utveien var å få til et omfattende internasjonalt forbud mot all produksjon og bruk av antipersonellminer, uten noe unntak.

Etter nok en mislykket konferanse i 1996, var det tid for å handle. ICBL hadde vokst til en omfattende internasjonal koalisjon, et nettverk med et lite sekretariat som baserte seg på bruk av Internett for effektiv kommunikasjon og koordinering. Sammen med en kjerne av land som også var frustrerte over den manglende framgangen i forhandlingene, blant annet Norge, Sør-Afrika og Canada, bestemte ICBL seg for å kjøre sitt et eget løp. I stedet for å søke felles enighet med land som ikke var interesserte i å begrense bruk av miner, samlet de landene som var interessert i et totalforbud seg. I oktober 1996 samlet en rekke forbudsvennlige stater, ICBL og det internasjonale Røde Kors seg i Canada for å legge opp løpet som skulle resultere i et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer.

Historisk prosess

Aldri hadde stater samarbeidet så tett med frivillige organisasjoner om å få til en internasjonal avtale. Partene var samlet i tre uker i Oslo i september 1997. Motstanden var stor, særlig fra USAs side, men partene klarte å forhandle fram en konvensjonstekst som innebar et fullstendig forbud mot all produksjon, bruk, lagring og eksport av antipersonellminer. De frivillige organisasjonene fulgte forhandlingene tett dag og natt, og mobiliserte hver gang enkelte land så ut til å svikte. I dette arbeidet spilte Norge en sentral rolle, ikke minst ved å stå imot det uvanlig sterke diplomatiske presset fra USA. 2. desember 1997 kunne partene undertegne avtalen i Ottawa i Canada. Landminekonvensjonen trådte i kraft som internasjonal bindene avtale 1. mars 1999. Aldri har en internasjonal avtale blitt en realitet på så kort tid. Høsten 2002 ble femårsjubileet for Ottawa-avtalen markert. I Norge var blant andre Jody Williams og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson med på å markere jubileet. Per september 2003 har 136 stater sluttet seg fullt til forbudet mot landminer.

I 1998 lanserte minekampanjen dokumentasjonsprosjektet Landmine Monitor, som skulle overvåke hvordan mineforbudet ble gjennomført, og hvordan minesituasjonen i verden utviklet seg. Gjennom et nettverk av rapportører over hele verden har Landmine Monitor produsert den eneste uavhengige oversikten over hvordan forbudet overholdes, og eventuelt brytes. I 2003 ble Landmine Monitor presentert for femte gang. Rapporten kunne rapportere om en gledelig reduksjon i bruken av landminer. Les mer om rapporten på www.icbl.org/lm/2003.

Kampen er ikke over for minekampanjen ICBL før minetrusselen er fjernet. Fram til da vil kampanjen jobbe for at alle land slutter seg til mineavtalen, og for at programmer for minerydding og rehabilitering av mineofre får nødvendig støtte.