Sosial kamp i Honduras

Tekst og foto: Nestor Napal

Veisperringer

I bygda Seis de Mayo, som ligger i Santa Barbara fylke, finnes det et enormt ceibatre – et silkebomullstre – som er over hundre år gammelt. Dette treets skygge har i generasjoner vært lokalbefolkningens foretrukne samlingssted. Nå, på denne svale marsettermiddagen i 2007, er det over tusen mennesker her, som står eller sitter i skyggen av treet og lytter til sine lokale ledere. Disse kvinnene og mennene, og de som står eller går i små klynger og snakker sammen langs den okkuperte veien, er med i Den regionale, vestlige velforeningen, en paraplyorganisasjon for 250 bygder i over ti kommuner.

Foreningen er organisert etter demokratiske prinsipper: Det er bygdene som selv definerer sine prioriterte behov innenfor helse, utdanning, vann, strøm og veier. Dette gjør de på allmøter, som så oversender vedtakene til det regionale velstyret. Der omformuleres vedtakene til prosjektforslag som legges samlet fram for regjeringen og de politiske partiene. Honduranske politikere er ivrige etter å love at kravene skal oppfylles mens valgkampen står på. Slik var det også med den sittende presidenten, Manuel Zelaya, da han drev valgkamp for to år siden. Men i det øyeblikket han tok over som president, var løftene glemt.

Etter mange fruktesløse henvendelser, bestemte Den regionale velforeningen seg for å okkupere en veistrekning. I grålysningen 26. mars i år aksjonerte over 6000 mennesker, noen av dem bevæpnet med de store arbeidsknivene sine – macheter, andre med stokker og staur. De satte opp sperringer på tre forskjellige steder på hovedveien vest i landet som forbinder Honduras med El Salvador. Dette var kvinner og menn som hadde gått i timevis i nattemørket fra hjembygdene sine.

Lar seg ikke rikke

Lorena Cáceres sitter på sin plass i skyggen under den store trekrona: – Når du kjører mot byen San Pedro Sula, sier hun, – kommer du til noen store bruer; det er egentlig en vei som går i bru over en annen vei. Slike bruer er det bygget mange av i det siste. Men i bygda vår har de ikke bygget noen ting, veiene er helt ødelagt; vi har ikke engang strøm.

Daniel Fajardo (48) er fra bygda Loma Blanca. Han lytter og nikker. – Vi fikk ført fram vann og strøm og bygget på skolen vår ved å bruke makt, slik vi gjør nå. Dette er ikke første gang vi slåss. I dag er vi med på denne veiokkupasjonen i solidaritet med folk fra andre steder. Du kan spørre folk rundt her; i nesten alle bygdene der vi har fått til noe slags offentlig virksomhet eller anlegg, har det vært den samme historien: Myndighetene gjør ingenting før de blir presset av selskapene som taper penger når trailerne står fast i veisperringene våre. Først da hører de på våre krav.

Folk lar seg ikke rikke. Bilene som kjører østover blir fanget i vei-sperringene, og kommer ikke videre. Ikke kan de snu og kjøre tilbake heller. Noen få sjåfører prøver å morske seg og tvinge seg ut med makt. Bygdefolket, som med stor tålmodighet forklarer årsaken til sperringen, er like tålmodige og standhaftige hver gang noen prøver seg. Ingen slipper forbi, unntatt syke. Ut på ettermiddagen står det hundrevis av lastebiler, busser, trailere og biler i en endeløs kø, støtfanger mot støtfanger. Fjernsyns- og radiokanalene har direktesendinger om konflikten. Bygdefolket viker ikke en tomme: Her får regjeringen bare se å komme og forhandle – folk ber bare om at valgløftene skal innfris. Regjeringen erklærer bestemt at den ikke forhandler under press, først må veien ryddes. Lederne i velforeningen har lang erfaring; de vet at uten makt i bakhånd vil de bare bli lurt enda en gang, derfor står de på sitt. De insisterer på å komme i dialog med myndighetene, samtidig som de forbereder seg på angrep fra politi og soldater.

Ut på natta angriper politiet og militære styrker den ene av de ytterste sperringene. I timevis hagler tåregassgranatene mens køllene suser gjennom lufta. Tjuefem personer blir såret, deriblant noen politifolk, og tretti blir arrestert. Men veien åpnes ikke. For bygda Seis de Mayo, noen kilometer innenfor sperringen, der flesteparten av bygdefolket hører hjemme, blir det en lang natt med nervene i høyspenn. Ved sperringene ligger noen og sover på bakken ved siden av lastebilene, mens andre gjør seg klare til å møte et mulig stormangrep. De har bestemt seg, de gir ikke etter. Til slutt viker hæren.

Forhandling og avtale

Neste dag bryter noen av statsrådene med regjeringens offisielle politikk og innleder forhandlinger med bygdefolkets ledere. Folk venter tålmodig og besluttsomt. Ut på ettermiddagen melder lokalradioene at det er inngått et forlik. Sperringene fortsetter. To timer senere holdes det et nytt allmøte under silkebomullstreet, med massivt oppmøte. Forhandlingskommisjonen informerer om avtalene som er inngått og prosedyrene som skal sikre at prosjektene faktisk gjennomføres. Og nå åpnes veien.

Daniel Fajardo er trøtt og fornøyd. – Hva var det jeg sa i går? Så lenge vi har politikere som ljuger og skryter men ikke holder noe av det de lover, vil vi måtte fortsette å ty til midler som dette. Og ungdommene som var med, lærer nå det samme som oss, at slik må de også handle i framtida. Og det er den triste siden ved dette. Vi skulle gjerne sett at det ikke var slik, at vi kunne løse problemene med fredelige midler, men det er ikke oss det avhenger av. Vi må fortsette vår kamp.