Solidaritet – ikke veldedighet! - Et portrett

Av: Helle Berggrav Hanssen 

Som Norsk Folkehjelps representant i Latin-Amerika er Per stadig på farten rundt omkring på kontinentet for å møte samarbeidspartnere; fra Mapuchene i Sør-Chile til Maya-folket i Guatemala. Nå er han i Bolivia som leder av en delegasjon med representanter fra COOP Norge. De støtter Norsk Folkehjelps program i Bolivia og er på besøk for å bli bedre kjent med prosjekter og samarbeidspartnere.

På vegne av delegasjonen inviteres Per til å hilse de fremmøtte: ”Compañeros y compañeras!”, begynner han. Han forteller kort om Norsk Folkehjelp før han introduserer ”El Vice Precidente”, Reidar Karlsen fra COOP Norge. Som to tvillinger rager de på podiet. Begge nærmere 2 meter lange, kledd i blå jeans og kortermede lyseblå skjorter, med grått, kort hår, ansikter farget røde av solen og tomlene godt plantet i baklomma. Reidar holder et brennende innlegg på klingende nordnorsk om arbeider- og samvirkebevegelsen i Norge, om behovet for organisering og samarbeid i et samfunn preget av stor sosial nød og motsetninger. Per oversetter til spansk. Så avslutter han på vegne av dem begge: ”Det er en stor ære å få være her i dette historiske øyeblikket. Lykke til med folkeavstemningen!”.

By og land, hand i hand

Som alle byer og landsbyer i Sør Amerika har også denne sitt Plaza de Armas, et torg som utgjør byens hjerte. Rådhuset og kirken vender ut mot plassen. Folk møtes under høye trær som skygger for solen. Barn leker.

Per sitter under et palmetre på en smal trebenk med grønne kanter. Han virker overdimensjonert for benken. Bena er strukket ut foran ham. De svarte skinnskoene, i minst størrelse 46, vipper taktfast mens han prater. Hendene beveger seg i ett sett, i den ene holder han en gråblå kaps som han dasker mot låret for å understreke poengene etter hvert som de dukker opp.

Per er født i Stavanger, og er den eldste av åtte unger. Da han var tretten tok lærerforeldrene med seg hele ungeflokken til Møsstrond, på Hardangervidda. ”Det er nok ingen år som har satt så mye merke i meg som det året. Jeg husker opplevelsen av å skreve kulturelt, det å oppleve at noe er totalt forskjellig fra hjemstedet, og innse at … tusan… det er ikke alt det jeg opplever her jeg kan fortelle kameratene mine i Stavanger, fordi de ikke kan forstå det”.

Per napper til seg penn og papir og tegner noe som ligner på Norgeskartet i spagaten: Møsvatn. Prikken midt i er øya Hovden, der kirka og internatskolen lå. ”Vi bodde på den øya der”, han peker ivrig. ”Vannet var islagt om vinteren, så da var det skigåing og snøscooter, og om sommeren var det båt. Vi så ikke en bil på ni måneder!”.

Per legger fra seg tegnesakene og hviler blikket på noen minner langt borte.” Når jeg kom til Chile mange år etterpå, og samarbeidet med Mapuche-indianerne oppdaget jeg at – tusan – dette er jo Møsstrond om igjen. Det er akkurat det samme!”.

Ten-sing og marxisme

Den sølvgrå hårmanken er strøket bakover langs sidene og legger seg i nakken. Den blanke issen der håret har trukket seg vekk, er evig rødbrunt etter år under brennende sol. Ansiktstrekkene er markante, blikket skarpt og nesen krum. En karikaturtegner hadde kost seg. Ville Graff sett likheten med havørnen?

Kristelige miljøer var sentrale i oppveksten. ”Jeg var med i KFUM og ten-sing og i en periode også i den karismatiske Jesus-bevegelsen. Det var kanskje uventet?”, Per ler he, he, he… Han ler mye og ofte. Når ansiktet sprekker, munnen åpner seg, hodet kastes bakover og latteren ruller ut, er det vanskelig og ikke le med.

På Universitetet i Bergen ble det kristendomsstudier. ”Der var det et miljø som jobbet med teologi og samfunn, og kristendom og marxisme, eksil-Chilenere kom og frigjøringsteologitenkningen kom… Alt det der bare kom …”. Hånden farer ut i luften, leppene lager motorsykkellyd vroooom…!

”Jeg ble med i solidaritetsarbeidet, streikestøttearbeidet, Forum for kristensosialister og Norges kristelige studentforbund”. Munnen går i ett. Han ramser opp; Chile, Nicaragua, Tsjekkoslovakia, Polen og Palestina. Til slutt lager han en slags oppsummering: ”Studietiden besto av teologidiskusjon og politisk danning på venstresiden”.

Da han skulle skrive hovedfagsoppgave i historie falt valget naturlig nok på forholdet mellom kristendom og marxisme i Chile på begynnelsen av 70-tallet. “Det var vanskelig å være radikal og kristen innad i Unidad Popular (alliansen rundt President Allende). De klarte ikke bygge bro mellom tradisjonell venstreside og radikale kristne slik Sandinistene gjorde det i Nicaragua noen år etter”. Per humrer og rister forsiktig på hodet: ”Erfaringene fra Chile og Allende og det som skjedde etterpå har vært den viktigste politiske skolen min”.

”Hva med religion nå da?”, jeg kaster meg ut i det. ”Nei, asså det… det spørs jo hvordan en spør”, ansiktet sprekker i et glis.. he, he… Han drar litt på det…”Nei, religion det betyr noe for meg det… Liturgien i gudstjenesten er bra, det gir meg noe, mens prestene som regel roter det til i prekenen”. Akkurat da begynner kirkeklokkene å kime. De overdøver all annen lyd. Per må rope for å trenge igjennom støyen: ”For meg har kristendommen et etisk imperativ”, fortsetter han. ”Du skal gjøre så godt du kan. Ikke fordi du skal fortjene noe, men fordi du er et menneske er du pukka nødt til å gjøre så godt du kan! Han slutter brått: ”Det var det!”, slår kapsen i låret, snur seg mot meg og gliser bredt.

Latin Amerika – ingen over ingen ved siden av

I Norsk Folkehjelp har Per rykte på seg for å være interessert i lite annet enn Latin Amerika. Jeg prøver meg litt forsiktig: ”Du beskyldes av og til for å …”, Per avbryter meg, ”… være litt enspora!”, ha, ha, ha…  ”Jo, men det er jo ganske stort, Latin Amerika!”. Latteren ruller, så trekker han pusten og fortsetter: ”Jeg har lukta litt på Palestina”, han lener seg frem og hviler på knærne. ”Hva med Afrika, da?”, prøver jeg. “Nei…,” han trekker på det, ”Sør Afrika har hatt litt tiltrekning, men ikke nok… he, he…” Per liker å le.

”Hva som tenner meg i jobben?” Plutselig blir mannen stille. Blikket hviler på en tom benk på andre siden av gangveien. ”Jeg kjenner det inni meg når jeg treffer folk som er engasjert i en sosial bevegelse og de er flere og de vil noe. Det er kanskje noe av det kjekkeste…”. Han stirrer tankefullt ut i lufta. ”Også at de bryter den der tiggermentaliteten, den er sterk i Latin Amerika”.

Så blir han tankefull igjen, før han fortsetter: ”Det er jo fryktelig vanskelig å unngå den vemmelige paternalismen og veldedighetsgreia! Det går helt i fra egne holdninger til systemet en jobber i. Det er livsfarlig vet du… he, he… man kan bli totalt ødelagt!”.

En liten indianerkone med grått sjal rundt skuldrene kommer subbende oppover gangveien. Hun strekker hånden fram og ber om noen slanter. Per ser litt brydd ut, men rister på hodet, og etter noen milde forsøk tusler hun videre. ”Jeg gir ikke til tiggere. Tigging forsterker de paternalistiske greiene. Jeg vil heller bidra til at de organiserer seg og stiller krav til staten!”.

Per har bodd ute i ti år til sammen: i Chile, Guatemala, Nicaragua og nå Ecuador. ”Jeg liker den litt smågale holdningen i Latin Amerika. De har noen herlige uttrykk: Ikke det ene, ikke det andre, men akkurat det motsatte.”. Per knegger. ”Eller den venstrevitsen: I kapitalismen er det mennesket som utnytter mennesket. I sosialismen er det akkurat motsatt”. Han gliser fra øre til øre.

”Det er kjempegreier å bo ute. For det er jo reelt det en holder på med! Det er jo vanskeligere å se det når en jobber hjemme i Oslo, synes jeg. Der er det en egen dynamikk som gjør at det blir mye bla, bla…”. Så ruller latteren igjen… ”Det har jeg selv vært eksponent for tror jeg… ha, ha, ha… Jeg tror vi tilhører en generasjon som er den verste i verdenshistorien til å jabbe!”.

Kirkeklokkene setter i gang en ny runde intens kiming… ding, dang, ding, dang… Per hever stemmen: ”Det om veien til helvete som er brolagt med gode intensjoner, ingen ordtak passer bedre på bistanden enn akkurat det! Det nye fokuset på resultater er et skritt i riktig retning. Hvordan man skal måle er en annen diskusjon. Jeg tror det er viktig å snakke med folk lokalt, med ordføreren, folk i gata, men det er også viktig å snakke med folk som kommer utenifra”.

Vrrrrrrooooom… En gruppe unge menn er ute med motorsyklene sine i gatene rundt torget. De ruser motoren og steiler på bakhjulet. Det minner om en forsommerdag på torget i Kragerø.

”Men det er jo ikke bare vi i bistanden som står for paternalismen og veldedighetsgreiene. Mannen i gata her er vant til at det er noen andre som bestemmer for dem. Og hvis det kommer en lang hyler fra Stavanger som er hviting i tillegg, så er det sikkert han som er sjef, ikke sant… he, he…”. Per legger kapsen i fanget, folder hendene i nakken og strekker på den lange kroppen. ”Man må kjenne holdninger og verdier hos seg selv og i bistandssystemet, men også hos den andre. Det blir jo ikke demokrati hvis en skal fortsette med paternalisme! Vi ønsker å fremme demokrati, men ved å bruke paternalistiske midler!”. Ansiktet sprekker opp i et glis, latteren siver ut i små hikst … ”Dette er 70-tallsjabbing, vet du … ha, ha. Her sitter jeg og kritiserer 70-tallsjabbingen og så jabber jeg selv”, Per kaster hodet bakover og ler.

Det er ikke alltid lett å følge Pers ordflom. Latinske politiske begreper, et brutalt stopp midt i en setning for å gi plass til en ny assosiasjon, eller et argument med mange forgreininger… Det går litt i ball av og til og man mister den røde tråden. Men ber man om en utdyping eller forklaring tegner og forteller han med stor glød og om litt er man med i tankestrømmen igjen. 

”Har du opplevd noe som har gjort at du har endret oppfattning, som har snudd ting litt opp ned?”.

Per kremter og hever stemmen: ”Å, ja. Første gang var i begynnelsen av 90-tallet i Coronel (gruvesamfunn i Chile) og en av de politiske lederne sa til meg: ”I 1973 gikk vi rett på veggen. Det vil vi ikke gjøre en gang til. Det er bedre med små seiere enn med stort tap”. Klask… det smeller når Per slår seg i skallen med høyre hånd. ”Det satte seg sånn rett inn! Det er veldig lett å komme fra Norge og si at her må man lage revolusjon, fordi det er det eneste rette. Men hvis det ikke er mulig fordi motkreftene er så sterke som de er, så skjønner du det han sier”. Per lener seg fremover, hviler kroppen på lårene. ”Også vil jeg si at det som har skjedd de siste årene i Latin Amerika, det at staten har blitt en potensiell alliert… Den endringen har betydd mye”.

”Er politikk alltid med deg? Når du er hjemme for eksempel?”. Per skotter ertende bort på meg. Gliser. Igjen begynner latteren og boble, velter opp fra dypet i magen og ruller over tunga og ut på torget. ”Det får du spørre Hanne og Marte om tror jeg. Det blir nok litt mye politikk, men jeg prøver å la være å ta det ved middagsbordet”.

Jeg følger oppfordringen og spør Marta (16), den eneste av barna som er med ut denne gangen. ”Pappa prøver seg av og til på politikkprat hjemme, men jeg stopper ham fort, det er ikke helt min greie”, sier hun myndig og smiler bredt.

Bolivias sosiale bevegelse

På torget i Taco er det stor stemning. Per er i sitt ess. Det er dette det handler om: sosiale organisasjoner og folkelig mobilisering. Den nye Grunnloven er et resultat av en prosess som har pågått siden kokabonden Evo Morales ble valgt som President i 2005, som første indianske president i Sør-Amerika. Organisasjoner som representerer kvinner, bønder, urfolksgrupper og arbeidere har deltatt aktivt i utviklingen av loven og deltar på folkemøter over hele landet for å få folk til å bruke stemmeretten.

Kvinnene på torget bærer stråhatter med pyntebånd på hodet, blondebluser, vide skjørt og sjal i alle regnbuens farger som brukes til å bære ved, barn eller annet på ryggen. Mennene bruker også hatt for å beskytte seg mot sola, den brenner 2800 meter over havet.

Etter møtet er det lunsj under skyggefulle trær i en bakhage. Luften er tørr og varm. Store, kokte poteter og mais settes på bordet. Maisen gnages, potetene skrelles, deles og fylles med callo, en salat laget av finhakkede tomater, løk og fetaost. De små, grillede kyllingvingene viser seg å være kaninlår. Praten rundt bordet handler om folkeavstemningen; det er bare én uke igjen. Småungene leker med COOP ballonger og kattungene i skyggen.

Til slutt er det tid for å skåle med chicha, maisvin. Per får en liten kopp fylt til randen og heller tradisjonen tro noen dråper på bakken: ”Til Pancha Mama (Moder jord)”, deretter hever han glasset mot forsamlingen, ”til den nye Grunnloven!”.