Når elitene henger etter

Per Ranestad

Norsk Folkehjelp, Quito, kronikken sto på trykk i Klassekampen 16.09.2009

I flere latinamerikanske land har mangel på nasjonal kontroll over ressurser og mangel på sosial rettferdighet ført til at nye politiske alternativer har oppstått. Tross ulik politikk ser vi dette i såvel Brasil som i Bolivia, hvor henholdsvis fagforeningsleder Lula og bondeleder Morales ble valgt til president. Flere elementer går igjen i den nye politikken i Sør-Amerika: Sosiale og økonomiske tiltak for å bedre situasjonen for de fattige. Skjerpet skatteinndraging. I noen tilfeller også økt progressiv beskatning. Reform og styrking av stat og kommune. I noen tilfeller også ny grunnlov.

Denne utviklingen møter motstand. Latinamerikanske media presenterer utviklingen som veien til diktatur. Det som ikke kommer klart fram i media er imidlertid at reaksjonære krefter velger vold og åpen konflikt framfor tilpassing til nye tider. Kuppet i Honduras blir av mange sett på som det første eksempelet på noe som kan komme i flere land.

Honduras president Zelaya kommer selv fra overklassen, men han førte en politikk som vakte motstand i miljøene han kom fra og eget parti. Riktignok forsøkte han å balansere for ikke å provosere fram en samlet motstand fra overklassen. Det gjorde han blant annet ved å øke minimumslønnen med 60 % for store grupper, men ga unntak for en stor sektor og de fire fattigste provinsene. Lavere priser på drivstoff, samt innføring av større andel avgifter, rokket imidlertid ved interessene til de store selskapene. Det samme gjorde inngåelsen av samarbeid med Venezuela for oljetilførsel. I tillegg hadde Zelaya planer om å reforhandle andre energikontrakter og han stoppet forslag til flere skattefritak for næringslivet. Dekretet som ga åpning for jordekspropriasjon under visse betingelser til fordel for jordløse, førte til reaksjoner blant de store jordeierne. Medlemsskapet i den regionale alliansen ALBA med Venezuela, Cuba, Bolivia og Nicaragua, rørte ved interessene til privat sektors forventning om engasjement i vannkraft, gruvedrift og infrastrukturbygging. 

Honduras har helt siden kuppet i Guatemala i 1954 vært USAs base for militær kontroll i Mellom-Amerika. Zelaya hadde imidlertid som prosjekt å stoppe dette ved å gjøre den militære flybasen, Palmerola, til sivil flyplass. Søndag 28.juni ble Zelaya tatt på senga av landets militære og sendt ut av landet fra Palmerola flybase. De amerikanske styrkene hevder at de ikke visste noe.

Kuppmakerne – den økonomiske eliten, militæret, og representanter fra begge de tradisjonelle partiene – legitimerte kuppet ved å si at Zelaya ønsket å endre grunnloven og gi seg selv muligheten for å bli gjenvalgt.  Det ville imidlertid vært umulig, ettersom endring av grunnloven ville ha kommet etter neste valg. Likevel ble løgnen formidlet videre av både internasjonale og norske medier som NRK.

I Honduras har motstanden mot kuppet vært mer synlig og utholdende enn ved tidligere anledninger. Den nasjonale motstandsfronten samler sosiale organisasjoner og grupper fra både venstre og sentrum til store og daglige demonstrasjoner mot kuppmakerne. Kravet er at Zelaya må gjeninsettes før nye valg kan gjennomføres. Det som er bygget opp av rettstat siden 80-tallet har blitt rasert med kuppet. Menneskerettigheter og rettssikkerhet er ikke garantert eller forsvart av offentlige institusjoner som har hatt dette som sin oppgave de siste tiårene. Tap av rettigheter skremmer og mobiliserer folk til motstand mot diktaturet. Det tok ikke kuppmakerne høyde for.