Barfotlærerne i Santa Marta

Tekst og foto: Nestor Napal

På den tiden da Juan og hans generasjon var barn, begynte mange av frigjøringsteologene – som også var lærere – å organisere folk og åpne nye horisonter for dem. Men det gikk ikke lang tid før hæren rykket inn for å gjenopprette tingenes naturlige tilstand, og lærerne som ikke hadde hjemstavn der, måtte reise fra området. På den tiden hadde bygdeskolen bare undervisning for de tre første trinnene på barneskolen. Katetrene sto tomme, så Juans foreldregenerasjon, som ikke hadde mer en tre års skolegang selv, begynte å undervise barna. De ble kalt barfotlærere. I 1980 til-spisset samfunnskonfliktene seg, små-samfunnene sluttet seg til kampen, og den væpnede motstanden spredde seg. Hæren tok et stadig strammere grep om fylket, og begynte å anvende den brente jords taktikk; de myrdet, brente ned hus og raserte avlingene. Flere bygder ble lagt øde, og folk rømte til Santa Marta – seks tusen i alt.

Den 18. mars 1981 ble det satt i gang en større militær operasjon, og de fleste innbyggerne som ikke var aktive stridende, bestemte seg for å flykte til Honduras. Grensen ligger like ved, men flyktningene måtte krysse elva Lempa. Hæren åpnet slusene i dammen lenger opp for å hindre bygdefolket i å ta seg over, mens helikoptre med maskingevær pepret elvebredden. Det anslås at 150 personer mistet livet, enten ved drukning eller fordi de ble skutt og drept. Hvert eneste hus i Santa Marta ble jevnet med jorda. Noen gamle folk som ikke hadde orket å flykte, ble brent levende av soldatene inne i sine egne hjem.

På flukt

Tusenvis av menn, kvinner og barn – deriblant Juan, som da var fem år – søkte tilflukt i bygda La Virtud på den honduranske siden av elva. Der på bredden bodde de i en improvisert leir sammen med andre flyktninger. Mot slutten av 1981 tvang den honduranske regjeringen flyktningene til å flytte leiren lenger inn i landet, vekk fra grensen. De ville hindre kon-takt mellom flyktningene og geriljaen. Men mange av flyktningene ville ikke flytte inn i landet. 5000 reiste tilbake til El Salvador. Resten, blant dem gutten Juan, samlet sakene sine og gikk til fots til den nye leiren, som het Mesa Grande.

Til leiren kom det også flyktninger fra andre salvadoranske fylker, fra Chalatenango og Cuscatlan, 12 000 i alt. Disse familiene ble i Mesa Grande i mellom seks og elleve år. I begynnelsen levde de under svært vanskelige forhold. I tre år sov de i telt. De hadde ikke nok mat, sykdommer herjet, og den honduranske hæren trakasserte dem jevnlig. Flere flyktninger ble bortført av soldater. FNs høykommissær for flyktninger overtok ansvaret for leiren og forsynte den med mat. Flyktningene fikk også hjelp fra humanitære organisasjoner, deriblant Norsk Folkehjelp. Mesa Grande var en lukket leir, der myndighetene ikke tillot flyktningene å arbeide eller dyrke jorda utenfor leirområdet. Det oppsto derfor fort et lappeteppe av små kjøkkenhager, fiskedammer og verksteder. Litt etter litt ble teltene skiftet ut med plankehus med bølgeblikktak.

De undertryktes pedagogikk

Og her svinger denne historiens løp tilbake til skole og utdanning, det Juan helst vil snakke om. De voksne begynte å undervise barna igjen. For første gang hørte de om Paulo Freire, om de undertryktes pedagogikk og dens underliggende prinsipper: Alle forstår innholdet i en undervisning som har sitt utgangspunkt i lærernes og elevenes konkrete hverdag. Her i Mesa Grande innebar det også å lære om krigen og årsakene til krigen. Barfotlærerne skiftet stadig, fordi mange reiste tilbake til El Salvador for å delta i kampen. De beste elevene ble forfremmet til lærere. Også Juan.
I oktober 1987 begynte familiene i Mesa Grande å reise hjem til Santa Marta. Der var det bare skog og buskas, noe som ikke er så lett å forestille seg i dag. Nå er det solide hus, en park, en helsestasjon og en flunkende ny og flott skole her. Mesteparten er bygget med midler fra bistandsorganisasjoner, men folk her har også tvunget staten til å skyte inn penger.

Juan var ikke blant de første som reiste hjem. Han ble barfotlærer i 1991, og reiste tilbake med familien i 1992, da fredsavtalen ble under-tegnet. I tre år arbeidet Juan som bonde sammen med foreldrene sine. I 1995 ble han ferdig med ungdomsskolen i rekordfart, deretter jobbet han som lærer i en liten landsby i seks år, samtidig som han tok videregående gjennom fjernundervisning. Santa Marta vokste og vokste; det trengtes 30 lærere, men myndighetene betalte bare for én. Lokale organisasjoner, blant dem ADES, satte i gang et program for å profesjonalisere barfot-lærerne gjennom bruk av Freires pedagogikk, slik at bygda skulle få nok lærerkrefter. Juan ble tatt opp ved landets største universitet, Universidad de El Salvador i San Miguel. Der studerte han hver helg, når undervisningsuka på barneskolen var over.

Ferdig utdannet

I 2003 fikk Juan sitt vitnemål som grunnskolelærer, og straks etter ble han ansatt som rektor ved den største skolen i området, som fikk navnet Diez de Octubre (10. oktober) til minne om dagen da de første flyktningene kom tilbake fra Honduras i 1987. Juan var en av i alt 36 ungdommer fra Santa Marta som tok lærereksamen det året. I dag har skolen der Juan er rektor 860 elever, fra førskole til og med ungdomsskole, med elever i alderen fire til tjue år. 28 av lærerne ved denne skolen er universi-tetsutdannede flykt-ninger fra Mesa Grande. – Dette har ikke kommet av seg selv, sier Juan, – dette er noe vi har slitt for. I årevis sa myndighetene at dette var en kommunistskole og forsøkte å hindre at lærerne som jobber her nå, skulle bli ansatt. Men de måtte gi seg.

Juan viser meg et enkelt veggmaleri i et av klasserommene som forteller den historien jeg nettopp har hørt. Til venstre i bildet er det en liten gutt som lytter til en bebrillet prest, Monseñor Romero. Ved siden av står en bestemt, ung geriljasoldat og en soldat med djevelsk blikk, folk som krysser en elv, et militærhelikopter. Lenger bort ser jeg noen skoler, og frivillige som bærer matkasser. Og så bussene, som symboliserer hjemreisen. Til slutt viser bildet andre barn som snakker med en ung lærer i et solfylt landskap. Juan forklarer: – Den unge læreren ved billedfortellingens slutt er den samme gutten som ved fortellingens begynnelse. Veggmaleriets historie er også historien til så mange unge mennesker i Santa Marta, i El Salvador, i Mellom-Amerika. Mens Juan snakker slår det meg hvor rent og klart blikket hans er, fritt for hat og bitterhet.